Tilslørt blikk, 2012.

Her er mi biletverd. Ei jakt på det usagte.

Steg for steg nærmar eg meg bileta. Dei er indre aningar, og blir til i den ytre verda. Dei er eit ønskje om å finna spor i form, som kan gi signal om det eg endå ikkje veit. Mitt møte med tankar blir ofte først til gjennom avtrykk. Formspråket har si eiga kraft, ein styrke som kjem imot oss. Biletspråket har også sin eigen logikk, og dette er ikkje alltid lett å lesa. Kanskje tar det år. Andre gonger skjer det momentant.

På denne måten er bileta med å gi fødsel til nye tankar. Livsmønster som kan ha gått igjen over år, og litt etter litt fått navn. Som demringar dukkar dei opp, gjentar seg, kjem i nye former, og med visse gjenkjennelege trekk som går igjen. Nesten som ei handskrift. Arbeidet blir dermed like mykje å lesa, lytta, sjå. Søkja etter spor, kanskje symbol. Leita etter uttrykk som "vil deg noko".

Kunsten blir på denne måten eit rom for praktisk filosofi, der hendene sjølv får snakka. Eit laboratorium, der form blir til, og der bileta får tid til å modnast.  Som ein ball som blir henta ned frå lufta, eller nytt kjemisk stoff som utkrystalliserer seg som botnfall der væsker flyt saman og får synkja ned. 

Kanskje er signala noko som gjeld for fleire enn den som har laga biletet? Det er mitt håp.

- Mine tema har i stor grad dreid seg om kontrasten mellom tungt og lett/ jord og himmel. 

Lettelse etter at noko har vore tungt, innestengt, trongt. 

Det å få pusta.